e = m c ²

Sjur Sævik, 2005-04-26T00:00:00-01:00

Vi er akkurat over den bolken av året da diverse lærere og førsteklassinger går rundt og mumler grettent over de nasjonale prøvene. Merkelig nok er det på denne tiden av året et enestående sammen fall av at både elever og lærere er sinte og misfornøyde, blant begge disse gruppene er det en utbredt skepsis og motvilje mot å ta og rette de nasjonale prøvene.

Denne motviljen er ikke bare en motvilje mot "enda en kjedelig prøve" som vi blir fortalt av media og Kristin Clemet. Når elever nekter å ta de nasjonale prøvene er det ikke " barnslige rampestreker som fortjener nedsatt i orden og oppførsel".  Mange elever vet at disse brukt til rangering og vil føre til A- og B-skoler, lærerne merker hauger med ekstra arbeid uten overtidsbetaling. På landsbasis har motstanden mot de nasjonal prøvene fått forskjellige utslag. Elevaksjonen har sammen med Elevorganisasjonen organisert boikott på de største stedene i landet, og spontane boikotter har dukket opp overalt. Disse har fått så mye suksess at Kristin Clemet  flere ganger har måttet forandre kriteriene får hva som må til for at prøveresultatene kan brukes. Andre utslag har vært lærere som har nektet å rette prøver uten overtidsbetaling, og underskriftskampanjer.   

Kritikken av de nasjonale prøvene har for det første  gått på at prøvene bare tester elevene i noen få egenskaper, men ikke for eksempel samarbeidsevne, kreativitet eller demokratiforståelse.  For det andre har det blitt rettet massiv kritikk mot at prøveresultatene blir offentliggjort. Offentliggjøringen , i tillegg til at et annet av Kristin Clemets hjertebarn, "fritt skolevalg" forsøkes innført over alt, pluss at kommersielle privatskoler som for eksempel John Bauer Gymnaset spretter opp som paddehatter over hele landet, gjør at  et flere og flere av oss får en sterk mistanke om at dette ikke er tilfeldigheter, og at de nasjonale prøvene kanskje ikke bare er ment som et middel for å skape "kvalitetsskolen".

Hvis man ser litt ut over Norges grenser finner man ut at nasjonale prøver og "modernisering" av utdanningssystemet ikke er noe nytt Kristin Clemet har funnet på. Hvis man ser til  Storbritannia eller New Zealand har de gått gjennom en lignende prosess for bare noen få år siden. I dag har man  dyre privatskoler der de med penger kan kjøpe seg en utdanning, mens den offentlige skolen har blitt oppbevaringsanstalter der elevene lærer å lese, skrive og regne, men lite mer. Hvis endringene i den Norske utdanningen fortsetter i samme spor som før uhindret, tror ikke jeg at det er usannsynlig at vi ender opp med et lignende klassekille.

Om noen år kan jeg tenke meg at sulteforingen av de norske kommunene og kravene til "modernisering" og effektivisering, kan ha ført til at den offentlige skolen med åletrange budsjetter  har tapt i konkurransen mot  privatskolene med internasjonale selskaper i ryggen. Flertallet av elever har ikke råd til privat utdanning , og sitter i små klasserom i store klasser med slitne lærere. Lærere som i konkurransen har fått verre og verre arbeidsforhold og lønn, noe som gjør at undervisningen blir enda verre. Vi får et samfunn med større klasseskiller og forskjell på de som har penger og ikke. Dette vil skje ikke fordi det er dette flertallet av oss vil, men fordi noen få bedriftsledere og toppsjefer vil tjene seg søkkrike på å gjøre  også utdanning til en vare som skal kjøpes og selges på et marked.

Jeg tror at boikotten mot nasjonale prøver absolutt er et eksempel til etterfølgelse. Hvis ikke vi elevene klarer å vise motstand mot det som rammer oss, kan vi ikkeforevante att andre skal gjøre det for oss.  Hvis vi ønsker å stoppe en rasering av den offentlige skolen, og prinsippet om lik rett til utdanning, er det vi som må vise motstand, fordi når det går opp for dem som er 5-6 år yngre enn oss at de har blitt lurt er det for seint.